Jeg hadde nylig oppdaget radioprogrammet ”Norsken, svensken og dansken” der norsken samtaler med svensken og dansken Hassan Preisler om ulike saker fra nyhetsbildet og avisene i de tre landene, annonsert som såkalt ”pan-skandinavisk familieterapi”. Noen ganger har de også besøk av finnen Johan Strang. I radioprogrammet snakker alle sitt morsmål (finnen snakker ”finlandssvenska”) og de forstår hverandre. Noen ganger misforstår de hverandre eller må forklare ord på de andre språk for lytterne fra eget land, andre ganger velger de å legge til alternative ord slik at de andre ikke skal misforstå. Ikke ulikt slik vi har kommunisert i redaksjonen i Klinisk Biokemi i Norden i alle år. På redaksjonsmøtene snakker vi norsk, svensk og dansk. Vi må anstrenge oss litt for å forstå de andre og må snakke litt tydeligere og velger kanskje andre ord enn det som faller naturlig, for å være sikker på ikke å bli misforstått. Akkurat blir det noen ganger likevel feiltolkninger og gode historier av språklige misforståelser, og vi får kanskje ikke med oss alle nyanser. Men vi øker vår språklige- og kulturelle forståelse og lærer nye ord på de andre skandinaviske språk. Det gjør vi ikke ved å snakke engelsk.
Det här är ett utplock av en intressant artikel från KBN – Nr. 1 – vol. 38 – 2026.